Category: Anmeldelser

«Pretentious Kevin Smith joint», skriver en Letterboxd-bruker som ga filmen ½ stjerne. Ikke bare er ordet pretensiøst ofte et av de verste ordene til å beskrive kunst, da det blir en en-veis-billett til å ikke involvere seg i kunstnerisk visjon, men jeg kunne ikke vært mer uenig. «The most important movie you will see all year», skrev Smith da han hjalp til med filmens distribusjon i 2013. Dette utsagnet mener jeg selvsagt gjelder narrativ og tematikk, men like mye formen og måten filmen ble laget på. Dette er forresten min favorittfilm.

Før debutfilmen The Dirties, var den kanadiske regissøren Matt Johnson kjent for nettserien Nirvana the Band the Show, hvor han bruker en mokumentar-stil til å dokumentere hvordan hans fiktive band Nirvana skal skaffe seg en gig på The Rivoli, en lokalkjent klubbscene i Toronto. Den lagde han sammen med det som har blitt hans faste samarbeidspartnere Jay McCarrol og Jared Raab, som senere var med på The Dirties. Han hadde lagd kortfilmer før, men det var serien som løftet han opp og frem, og som la grunnlag for stilen han senere ville bruke i filmer som The Dirties, Operation Avalanche og hans nyeste; Nirvanna the Band the Show the Movie. Serien er forresten fantastisk, og anbefales sterkt.

The Dirties utgangspunkt er to filmglade bestevenner (Matt og Owen) som lager en film om at de tar hevn på mobberne sine, hvor den ene (Matt) blir litt for seriøs og den andre (Owen) sklir sakte ut av vennskapet. Matt ender opp mer eller mindre på egenhånd, og planlegger å hevne seg på mobberne på nytt, på en mildt sagt mer dramatisk og virkelighetsorientert måte. Kort fortalt handler mokumentar-stilen de skapte filmen med om mye improvisasjon, snikfilming og omveier for å unngå rettighetsbrudd.

De skrev manus på kun én dag, og nesten alt er improvisasjon. Det er derfor karakterene bruker sine ekte navn, da det er vanskelig å huske et falskt navn når kamera ruller i improviserte øyeblikk man ikke vil miste. Mye av handlingen skjer på skolen, og med tanke på at de ikke selv gikk på skole under innspilling, har de da sneket seg inn på skoler og filmet til de ble kastet ut. Mange reaksjoner, svar og hendelser er derfor helt tilfeldige, og det styrker den realistiske følelsen. De skaper følelsen av ekstrem voyeurisme og man blir dratt rett inn. De har også løyet om å være utvekslingsstudenter for å havne i klassetimer og få tilgang til låste rom. Når det kommer til karakterene var kun et par av dem skuespillere, mens mesteparten var tilfeldige elever, lærere eller lignende som enten ikke visste at de ble filmet, eller visste at noen på skolen skulle filme, men ikke til hva. De endte opp med titalls timer av materiale, og kuttet det ned til 83 minutter. 

Filmen hadde et budsjett på $5,000 oppsamlet på egenhånd. Kameraene hadde de allerede eierskap av da det er de samme de skøyt Nirvana the Band the Show med, så det meste gikk til mat. Senere samlet de opp $45,000 som ble brukt til rettigheter av sanger, men ikke en krone gikk til lokasjon, skuespillere eller rettigheter for noe annet enn musikken. Matt og Jay har forklart hvordan de har brukt omveier rundt betaling av lisenser ved bruk av visse sanger, klær, sitater, videoer og så videre, ved bruk av USAs lov om «Fair use». Dette gjør de i samarbeid med en advokat, hvor de argumenterer for at ting må være til stedet for å drive narrativet fremover og at ingen annen form for sang, filmklipp eller lignende kan gjøre det. Det høres tullete ut, men vent til du ser slutt-credits-sekvensen på The Dirties så skjønner du hvor mye de har sluppet unna med. Dette skaper en haug av muligheter for lavbudsjetts-filmskapere til å åpne opp sitt eget cinematiske univers, selv om man selvsagt trenger en slant penger og en advokat. Måten de har gjort det er i seg selv inspirerende og motiverende, uavhengig om du selv ønsker å gjøre det samme.

The Dirties er et kjærlighetsbrev til film – skreddersydd til filmglade folk. Sluttsekvensen av credits viser rip-offs av kjente tittelkort fra filmer, Matt bruker John sin gule t-skjorte fra Elephant, han lager en parodi av The Dark Knight og han sier den ikoniske linja «Give me the keys, you fucking cock sucker motherfucker» fra The Usual Suspects gjentatte ganger. Dette er kun en smakebit på referansene, men allikevel klarer han å gjøre det troverdig og får alt til å falle på sin rette plass. Ingenting føles tvunget, og det styrker heller trekkene til filmnerd-karakteren hans. Det skal også sies at Matt så og si spiller seg selv i denne filmen. Han lager et metamani som bare funker så sabla bra, uten å bli helt «se hvor smarte vi her», men heller for å komme nærmere karakterens driv. På mange måter skriker det «dette er min første film», når han tar elementer fra alt han selv elsker og skaper noe nytt ut ifra det. Med det sagt er forskjellen her i ulikhet fra mange andre at han bruker gjerne on-the- nose blåkopier, isteden for overlegent smarte referanser-, narrative- eller visuelle inspirasjoner. 

Tematisk er filmen sterk på mange plan. Først og fremst er det en fantastisk buddy-film, som til tider blir klisjé, men funker med tanke på at Matt alltid tror han er i en film og oppfører seg spesielt på grunn av det. Matt og Owen er i virkeligheten gode venner og siden de bruker deres ekte navn får de ofte frem genuine øyeblikk som gjør kjemien så mye mer relaterbar. Det er også steder man kan tolke vennskapet som homoerotisk eller romantisk gjennom subtekst. Owen er Matts verden, og han avhenger av han på anerkjennelse, kreativitet og mening ofte langt mer enn et normalt vennskap. Når Owen klarer å finne nye venner og sosialisere seg, ender Matt opp i svart/hvitt scenario hvor han enten elsker eller misliker han. Han begynner å oppføre seg som han har blitt forlatt emosjonelt og humøret og handlingene hans baserer seg ofte på deres forhold. Jeg ser på mange måter likhetstrekk til tidligere filmer av folk som Gus Van Sant og Gregg Araki når det kommer til skeivhet og utenforskap. 

Kamerabruken er særlig interessant. Når Matt beveger seg nærmere siste akt så er kameramannen alltid med han. Man kan lure på i hvilken verden et kamera ville fulgt en person som skal gjøre en drøy kriminell handling uten å gripe inn, men jeg tolker det ofte som en konstruksjon. Matt er så dypt inn i tanken om at livet hans er en film at kameramannen beveger seg fra å bli en realitet til fantasifigur, innbilt at seg selv. Han blir stjerna i filmen han alltid har ønsket å lage, og blir helt blendet av det konstante drivet for «en bedre film». 

Med det kort oppsummerte grunnlaget; er The Dirties den perfekte debutfilmen? En av grunnene til at filmer som Citizen Kane, Eraserhead, Breathless og Donnie Darko ofte regnes som de beste debutfilmene er gjerne auteurship. Dette er da når en sterk kreativ tilstedeværelse fra én person, gjerne regi, gjennomsyrer prosjektet, og det er ofte vanskelig å klare med sin aller første langfilm. Dette er regissørens språk, og det føles heller troverdig enn som forsøk og øvelser. Citizen Kane revolusjonerte kamerabruk og narrativet. Eraserhead etablerte Lynch som en kompromissløs-visjonær man aldri hadde sett maken til. Breathless la mye av grunnlaget for den franske nybølgen og brøt formalistiske regler. Donnie Darko satser alt, og blandet ungdomsfilm med sci-fi, psyko-realisme og filosofi på en så særegen måte få, kanskje ingen, har klart å etterligne. 

Filmenes fellesnevner er allikevel ikke teknikk, sjanger eller epoke. Det handler om å lage en film sann til seg selv, at på et vis ingen andre kunne lagd den. Da kan jeg se for meg at mange tenker de selvsagt kunne lagd en sånn film, men det blir litt som å si «dette kunne jo jeg lagd selv» om et Rothko maleri. The Dirties ble til i det internett, sosiale medier skøyt opp i været, når teknologi var under stadig revolusjonerende utvikling og når vold på skolen var et økende problem. Han skaper noe nytt med ny teknologi og relevant, men tabu tematikk for tiden filmen kom. En stor grunn til at filmen er kontroversiell er den siste sekvensen, og Matt har selv forklart at de føler de får hets for å personifisere og menneskeliggjøre disse ungdommene som begår utfører drap, og at Nordamerikanere heller liker å male de som en skurk. Matt gjør i praksis det Breathless gjorde for den franske nybølgen; han bryter regler, ikke for å være «smart», men fordi han ser form og virkelighet som uatskillelige.

Sannheten er at «alle» kunne ikke lagd filmen. Det er en debutfilm som føles som et klart, selvstendig utsagn – en åpning av et filmatisk rom som ikke eksisterte før. Den peker fremover i Johnsons karriere, men står samtidig helt støtt alene. I den forstanden gjør den akkurat det de store debutfilmene gjør: den føles som begynnelsen på noe mye større enn seg selv. Særpreg er viktig, men det betyr ikke at man skaper et filmspråk. De fleste debutfilmer er personlige, men det betyr ikke at de har noe presist å si. Mange er originale, men originalitet er ikke det samme som retning. Den vanskelige delen som skiller en ålreit debut fra de virkelig store og gode, er å klare å gjøre alt dette til et kunstnerisk rom som publikum kan tre inn i og forstå, føle, tro på. Matt bygger videre på visjonen han har i mange år, formidlet da gjennom nettserien og kortfilmer.

The Dirties er ikke en perfekt debutfilm i objektiv forstand – ingen film er det, men den er en perfekt debut for Matt Johnson og hans auteurship. Den etablerer en umiddelbart gjenkjennelig stil, viser full kontroll over form og tone, bruker tidens teknologi som kunstnerisk verktøy, og presenterer en visjon som allerede føles komplett. Den er personlig, risikofylt, ny og umulig å forestille seg laget av noen andre. Måten han skaper filmen i en periode hvor referanser spres lettere enn noen gang gjennom nett, og kunst blir mer tilgjengelig, snakker han direkte mot ungdom i hans sko på 2000/2010-tallet. Med andre ord; om definisjonen på en stor debut er at første film allerede bærer hele filmskaperens identitet i seg, så er The Dirties så nær perfekt som en debut kan bli. Jeg har ofte lurt på om The Dirties vil bety like mye for meg når jeg blir eldre, når teknologi utvikles videre og andre dagsrelevante debatter fremmes. Jeg tror allikevel den tidløse tematikken og viktigheten den har hatt for meg sementerer den i hjertet mitt.